Men no viser det seg at både veilys og anna kunstig belysning utendørs kan ha svært uheldig følger i mange sammenhenger. En av dem er at stadig færre mennesker får oppleve å se en mørk nattehimmel med Melkevegen med alle stjernene, Andromeda-tåka og alle de andre fenomenene på stjernehimmelen. På sterkt opplyste steder som i storbyer, kan man omtrent bare se månen og de sterkeste stjernene og planetene om natta. Og det blir verre og verre. År for år. Av en artikkel i tidsskriftet Science framgår det at et barn, som i dag blir født i et lysforurensa område hvor man kan se 250 stjerner på den skyfrie nattehimmelen, ved sin 18-års fødselsdag kun vil kunne se 100 stjerner.
No kan man jo seie at det å se mange stjerner på himmelen er ikke så viktig. Men den mørke nattehimmelen er menneskenes felleseie, og å gjøre den mindre og mindre synlig for en stor del av verdens befolkning, kan sammenlignes med stjele noe som hører andre til.
Men det er ikke bare det at det stadig blir vanskeligere, for ikke at seie umulig, for befolkninga å oppleve det naturlige nattemørket og stjernehimmelen ei skyfri natt som en følge av lysforurensinga.
Den stadig økende lysforurensinga har også stor negativ virkning på både planter og dyr. Blant anna dør millioner av insekter (som vi er totalt avhengig av) hvert år på grunn av lysene fra gatelykter, og dermed påvirkes naturmangfoldet. Den har også negativ innvirkning på menneskers helse, og forskninga på dette området er bare i startfasen. Eg var omtrent sju år då elektrisiteten kom til oss. Vi hadde to lyspærer på kjøkkenet, og ett utelys. Utelyset skulle til vanlig være av, og på bare når man skulle ut og inn. Veglys eksisterte naturlig nok ikke. Men vi kunne se stjernehimmelen.
No kjører vi på med lys utendørs. «Alt» skal lyses opp. I dag omgis vi av så mye lys at vi ser absolutt alt – også om natta. Det er snart bare stjernehimmelen vi ikke ser.
