Det blir færre fugler som synger. Og færre som hekker. I fuglekassan mine, som eg har ganske mange av, har det tidligere om åran vært rift om boligan. Meisan og fluesnapperan (bildet) har vært de mest trofaste leietakeran. I år er det fleire kasser enn tidligere som er ledige. Tidligere var ett av de tidlige vårtegnan skogrypene som kakla nede i myrkanten. No er det stille fra den kanten. Å se eller høre ei rype i nærområdet er en sjeldenhet.
En annen art som ikke er å se lenger, er sandsvala. Den kunne det være hundrevis av tidligere der den hekka i sandmælene langs elva. Det kunne være tett i tett med hull der svalene hadde gravd seg inn og laga reir.
Bestefaren min hadde alltid ei fuglekasse eller fleire på fjøsveggen. Her var stæren en fast gjest kver vår. Den er ikke å se i nærområdet lenger.
At det har kommet til noen nye arter de seinere åra, som hegre og nøtteskrike for eksempel, er jo ei trøst. Men trenden er dessverre negativ.
No kan det kanskje hevdes at dette bare er synsing fra en tunghørt og nærsynt gubbe. Men han får støtte i forskninga. Og følge WWF er bestanden av fugler globalt meir enn halvert de siste 50 åra.
Vi veit alt vi trenger å vite for å motvirke denne negative utviklinga. Men vi mennesker oppfører oss som om vi var den einaste arten på kloden. Vi ødelegger leveområdan, ikke bare for fuglan, men også for andre dyr, i faretruende tempo. Der virker som faresignalan preller av.
I fjorder og sund er det fritt fram for bråkende fritidsbåter. I skog og på fjell legges det stadig bedre til rette for den lille gruppa mennesker som syns det er greit å ferdes i naturen med motorkjøretøy, på bekostning av behovet for fred og ro for dyr, fugler og mennesker som søker stillhet.
Men så lenge det er gammelmodige politikere som har fleirtall og som tydeligvis har sove i naturfagtiman, er det ikke håp om bedring. For dem er det motorveger, datasentre, vindkraftindustri og motorferdsel til lands og vanns som teller. Og pengan.
No vil Ap og FrP gjøre det enda lettere å gjøre motorentusiastan til lags med en ny motorferdselslov. Når man vil tilfredsstille et lite mindretall av befolkninga sine lyster på bekostning av det store fleirtallet, er det et demokratisk problem.
Men det har blitt sånn de seinere åran at ressursterke organisasjona ved å drive intens lobbyvirksomhet får altfor stor innflytelse på politikken. Metoden er ofte å framstille det som om det er et stort fleirtall i befolkninga bak kravan de stiller.
Og ofte lykkes de. Man kan «kjøpe» seg de resultatan man vil ha. Dessverre.
