Da Stortinget før sommeren enda en gang vedtok at regjeringen skulle «vurdere» å likestille kommunene i Tiltakssonen i Nord-Troms med kommunene i Finnmark, uttrykte jeg sterk tvil om at dette faktisk ville føre til reell handling. Mange mente kanskje jeg var for pessimistisk.
Ved fremleggelsen av årets Statsbudsjett ser jeg dessverre at min skepsis var begrunnet.
I flere tiår har kommunene i Nord-Troms levd med den samme geografiske virkelighetene, de samme demografiske utfordringene og ikke minst de samme avstandsulempene som kommunene i Finnmark. Likevel behandles vi fortsatt ulikt når staten fordeler penger til kommunene.
Kommunene i Finnmark mottar betydelig mer i statlige overføringer per innbygger enn kommunene i Nord-Troms. Dette gjelder selv om begge områdene er en del av den samme tiltakssonen/ innsatssonen.
Det er veldig vanskelig å forstå hvorfor vi som bor i Storfjord, Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa, Kvænangen, Lyngen eller Karlsøy skal være mye mindre verdt i statens øyne enn de som bor noen mil lenger nord.
For Storfjord sin del betyr dette årlig ca. 9 millioner kroner, noe som er en betydelig sum for oss.
Vi bor i samme landsdel. Vi har nøyaktig de samme utfordringene. Vi opplever fraflytting, mangel på arbeidskraft, lange avstander og høye kostnader. Vi er en del av den samme tiltakssonen, men det er kun på papiret og ikke i virkeligheten.
Fakta er at kommunene i Nord-Troms fortsatt blir behandlet som et B-lag innen tiltakssonen.
Alle partier i Nord-Troms har gjennom mange år vært enige om én ting: Denne forskjellsbehandlingen må opphøre.
Beklageligvis fikk jeg rett i mine antakelser.
