Torsdag 24. september inviterer Statsforvalteren til enda et folkemøte om komposteringsanlegget i Skibotndalen. Origo skal presentere søknaden og bakgrunnen for den. For mange i bygda er dette et velkjent opplegg: Selskapet forklarer, myndighetene beroliger, befolkningen slipper til med spørsmål, og driften fortsetter.
Jeg forstår at et selskap må få presentere sin søknad. Men etter så mange år med konflikt burde møtet også vært organisert motsatt vei: La bygdefolket legge fram sine erfaringer, observasjoner og ubesvarte spørsmål. La deretter Origo, Statsforvalteren, kommunen og fagmyndighetene lytte og svare punkt for punkt.
Medvirkning er ikke at folk får tre minutter ved en mikrofon etter at tiltakshaveren har definert virkeligheten. Reell medvirkning forutsetter at innspill kan endre utfallet, at ubesvarte spørsmål blir fulgt opp skriftlig, og at fortsatt drift, redusert drift, strengere vilkår og avslag faktisk er åpne alternativer.
Det vi ikke vet er selve problemet
I debatten blir det ofte etterlyst et endelig bevis: Kan vi bevise at anlegget har skadet Skibotnelva? Kan vi bevise at lukten har gitt bestemte helseplager? Kan vi bevise hvilken kjemisk eller biologisk prosess som ligger bak hver observasjon?
Nei, det kan ikke jeg bevise. Det er heller ikke min oppgave som privatperson. Det er nettopp derfor saken er alvorlig. Når det mangler et tilstrekkelig og sammenhengende kunnskapsgrunnlag, skal ikke usikkerheten automatisk komme virksomheten til gode. Da skal myndighetene undersøke, stille vilkår og bruke føre-var-prinsippet.
Så langt jeg har kunnet dokumentere, mangler det fortsatt en samlet undersøkelse av anleggets mulige påvirkning på grunnvann, elv, sedimenter, luft og folkehelse gjennom hele driftsperioden. Enkelt-prøver, årsrapporter og lukt-registreringer kan være nyttige, men de erstatter ikke en helhetlig vurdering av spredningsveier, stoffmengder, sesongvariasjon, lav vannføring, ulykkes- scenarioer og samlet belastning.
Samtidig er det også viktig å være presis: Lukt eller selv-rapporterte symptomer beviser ikke at noen er eksponert for hydrogensulfid i en bestemt konsentrasjon. Nettopp derfor må relevante stoffer måles. Fraværet av målinger kan ikke brukes som bevis for fravær av påvirkning.
Et gammelt anlegg med en helt annen belastning
Da virksomheten ble etablert rundt år 2000, var omfanget langt mindre enn det som nå omsøkes. Dagens søknad omfatter inntil 10 000 tonn avvannet slam, 11 000 tonn matavfall og 2 000 tonn annet organisk avfall per år, i tillegg til trevirke og flis. Bare slam-mengden er ti ganger det nivået på 1 000 tonn som ble omtalt ved etableringen.
Det er derfor misvisende å behandle saken som en enkel videreføring av den samme virksomheten. Stedet kan være det samme, men mengdene, avfalls-strømmene, driftsformen, kunnskapen om miljøgifter og kravene til miljøforvaltning har endret seg betydelig.
Likevel finnes det, så langt jeg har funnet, ingen samlet konsekvensutredning av den virksomheten som faktisk drives i dag. Jeg mener Statsforvalteren, før et nytt vedtak fattes, må foreta en uttrykkelig vurdering etter konsekvensutredningsforskriften. Dersom myndigheten mener at forskriften ikke gjelder, bør den forklare offentlig hvorfor. Uansett må det kreves undersøkelser på tilsvarende faglig nivå.
Lukt er ikke bare et spørsmål om trivsel
I Skibotn har luktplagene vart i mer enn to tiår. De kan ikke lenger avskrives som noen få subjektive reaksjoner. Vedvarende lukt kan i seg selv gi stress, kvalme, hodepine, søvnforstyrrelser og redusert livskvalitet. Når store deler av et lokalsamfunn gjentatte ganger melder om den samme belastningen, er det et folkehelseproblem som må kartlegges systematisk.
Myndighetene må samtidig undersøke hva lukten består av. Ammoniakk, hydrogensulfid og andre forbindelser fra nedbrytning av organisk materiale har ulike egenskaper og risikobilder. Det holder ikke å telle klager eller registrere om noen kjenner lukt. Vi trenger representative målinger, utført over tid og under de forholdene hvor belastningen faktisk oppstår.
Skibotnelva tåler ikke gjetninger
Skibotnelva er regulert, og vannføringen kan variere raskt. I sommer gikk den registrerte vannføringen ved Skibotn bru fra om lag 21 kubikkmeter per sekund 28. juli til 65 den 4. august og ned til rundt 11 den 14. august. Lavere vannføring betyr normalt mindre fortynning. Effektkjøring kan dessuten gi raske endringer i vannstand og transportforhold.
Dette beviser ikke at anlegget forurenser elva. Men det viser hvorfor enkelt-prøver tatt på gunstige tidspunkter ikke er nok. Undersøkelsene må omfatte både høy og lav vannføring, vinterforhold og raske reguleringsendringer. Det må tas prøver oppstrøms og nedstrøms, i grunnvann og relevante sedimenter. Mulige spredningsveier fra anlegget til elva må kartlegges hydro-geologisk.
Nedstrøms ligger Skibotnutløpet naturreservat. Når et mulig påvirkningsforløp kan ende i et vernet område, bør terskelen for å kreve kunnskap være lav – ikke høy.
Kostnadene forsvinner ikke fordi de flyttes
Avfall må behandles, og transport og alternative løsninger koster penger. Slike hensyn er relevante. Men de kan ikke erstatte vurderingen av miljø, helse og risiko. Hvis fortsatt drift er billigst fordi usikkerheten og belastningen blir liggende hos innbyggerne og naturen i Skibotn, er kostnaden bare flyttet – ikke fjernet.
Forurenseren skal som utgangspunkt bære kostnadene ved å forebygge og begrense skade. Det bør også stilles tydelige krav til økonomisk sikkerhet, beredskap og opprydding dersom noe går galt. Et lokalsamfunn skal ikke sitte igjen med risikoen mens gevinstene og besparelsene tilfaller andre.
Denne gangen må varskoet få konsekvenser
Jeg har samlet dokumentasjonen og spørsmålene i rapporten Føre-var-prinsippet i Skibotndalen. Rapportens faglige innhold er konsultert med Ørjan Olsvik, tidligere professor ved UiT, og er akseptert for uavhengig tredjepartsvurdering ved Universitetet i Tartu. Formålet er ikke å late som vi allerede kjenner alle svarene. Formålet er å vise hvor de avgjørende kunnskapshullene finnes, og hvorfor de må fylles før myndighetene tillater videre drift.
Rapporten kan leses her!
Mitt krav er enkelt: Ingen ny tillatelse før Statsforvalteren har gjennomført en åpen og begrunnet vurdering av konsekvensutrednings-plikten, kartlagt risikoen uavhengig av tiltakshaveren og vist hvordan erfaringene fra bygda er tatt inn i beslutningsgrunnlaget.
Etter snart 30 år er tiden for nye forsikringer forbi. Nå trenger vi målinger, uavhengig kunnskap, klare ansvarsforhold og et vedtak som tåler offentlig etterprøving. Det er dette føre-var betyr:
Vi kan ikke vente til skaden er endelig bevist, all den tid eventuelle konsekvenser betales av vi som bor her, Skibotnelva, Naturreservatet på elvadeltaet, og ikke minst drikkevannet vårt i verste konsekvens. Siden det er slik, så mener jeg det må være opp til bygdas befolkning å bestemme hvor stor den regninga skal bli.
