Grusomhetene mot disse krigsfangene, og overgrep mot andre ofre for krigsforbrytelser i ulike land, har alltid gjort sterkt inntrykk på meg. De peker mot noe allment: hvor raskt et okkupasjonsregime kan gjøre brutalitet, vilkårlighet og avhumanisering til rutine.
Derfor har jeg i mitt arbeid fulgt palestinernes situasjon under israelsk okkupasjon. Det er bakgrunnen for dette innlegget.
Vestbredden har lenge vært utsatt for israelske militærangrep, razziaer, husødeleggelser og daglige arrestasjoner. Men dette er ikke lenger nok for okkupasjonsmakten. Presset er blitt bredere, råere og mer vilkårlig.
Bosetterbander angriper palestinske landsbyer og eiendommer, stjeler husdyr, ødelegger jordbruk og terroriserer familier.
Palestinere blir ikke bare kontrollert og ydmyket, men også skutt, også når de ikke utgjør noen trussel. Grensepoliti og soldater beskytter bosetterne, ikke palestinerne og ikke lovgivningen.
Massakren på familien Owda ved Tammun natt til 15. mars viser hva dette betyr i praksis. Familien var på vei hjem etter innkjøp av høytidsgaver til sine fire barn. Bilen ble pepret med skudd.
Foreldrene ble drept, sammen med to små gutter på fem og sju år. To barn overlevde, men ble skadet. Den eldste skal også ha blitt slått av en soldat da han spurte hvorfor foreldrene var drept.
Dette er ikke et avvik. Det er et mønster.
Alle midler tas i bruk for å tømme Vestbredden for palestinere og fremskynde annektering. FN har registrert titusenvis av fordrevne på ett år.
Bosettervolden er så omfattende og så vedvarende at det ikke lenger er troverdig å beskrive den som noe staten Israel bare ikke får stanset. Den beskyttes med hensikt.
Okkupasjonsmakten lærer bosetterne og sin egen befolkning at palestinske liv teller mindre. Da blir drap, fordrivelse og kollektiv avstraffelse ikke unntak, men praksis. Det som burde vekke avsky, blir rutine.
Det samme mønsteret vi har sett i Gaza, brer seg nå på Vestbredden. Reiser mellom palestinske områder blir livsfarlige. Selv en handletur kan ende i henrettelse. Familien Owda var et eksempel på det.
Noen israelske stemmer advarer. Tidligere høytstående israelske offiserer har omtalt bosettervolden som «jødisk terror». De bør lyttes til.
Israel har ingen rett til å tale på vegne av alle jøder. Stadig flere jøder i diasporaen avviser den påstanden og nekter å identifisere seg med en stat som gjør kolonisering, apartheid og massedrap til politikk.
En stat kan ikke kreve moralsk immunitet med henvisning til egen historie, samtidig som den fratar et annet folk land, frihet og liv. Nettopp derfor må den møtes med motstand: klar, prinsipiell og uten omsvøp.
Jan Borgen, menneskerettighetsadvokat, tidligere leder av Amnesty International Norge
