Jeg prøver hver dag å holde hodet over vannet mens jeg ligger å dupper i et åpent hav med til tider store stormer og høye bølger som nesten tar meg og jeg holder på å drukne. Jeg prøver å overleve å bo i Tromsø der leieprisen og matprisene er større enn det lommeboka klarer. Jeg har lenge prøvd å se om jeg faktisk kommer til å overleve storbyen mentalt og økonomisk. Mentalt fordi turistene har nesten kvalt meg i byen jeg en gang elsket å bo i. Vennene mine jeg en gang hadde har forsvunnet fra byen eller har vokst i fra vennskapet vårt. Økonomisk på grunn av leiepris, matprisene og aap’en som så vidt strekker til. Så jeg har begynt å se etter noe rimeligere ute i distriktene igjen, men der har airbnb også tatt over.
I tillegg har jeg mange venner i de krigsherjede områdene Ukraina, Gaza og Iran. Jeg her tenkt på vennene mine hver dag siden krigene brøt ut. Noen av dem har jeg hørt fra som enten har rømt fra landet sitt eller bor i Norge. Noen av dem har jeg ikke hørt fra siden krigen i Gaza brøt ut, og det har nesten ødelagt meg mentalt, så jeg har sluttet å lese nyhetene i frykt for å lese at vennen min er død. Da krigen i Ukraina brøt ut, så leste jeg hver eneste nyhetsartikkel jeg kom over, det tok over livet mitt og jeg begynte å få mareritt. Jeg sluttet å spise, puste og tenke over mitt eget liv og velvære. Alt jeg kunne tenke på var om vennene mine overlevde. Det samme skjedde i Gaza og jeg har ikke hørt fra tre av dem på to år, jeg vil ikke tenke på hva som har skjedd med dem, jeg vet at det kommer til å knuse meg. Jeg har venner og bekjente på Grønland, så håper jeg at de får beholde landet sitt, fordi det fortjener de så sinnsykt mye!
Som skeiv aktivist har jeg ytret meg høyt og lenge på sosiale medier mot folk som har kalt meg jødehater, nazist, pedofil, mentalt ustabil som skulle vært kastet inn på en institusjon og kastet nøkkelen og alt mulig annet på X/ Twitter, Reddit, Instagram…. så har det ikke stoppet meg. Selv om jeg ikke protesterer høyt ute i gatene med plakater og roper ut slagord, så viser jeg min støtte på en stille måte, jeg møter opp på arrangementer, fakkeltog, jeg går med Palestinaskjerf kjøpt på en palestinsk butikk i Oslo og jeg viser min støtte i sosiale medier. Jeg har ikke tiet og jeg kommer ikke til å tie heller.
Når det nå kommer til meg selv og mine egne utfordringer med min egen mentale helse, så prøver jeg alt jeg kan for å ikke knuse meg selv med å tenke altfor mye negativt. Jeg prøver å holde meg selv positiv om det meste, komme meg på jobb, møte kundene med et smil og være så behjelpelig som jeg kan. Men egentlig så holder jeg på å drukne i de høye bølgene rundt meg av bekymringer for økonomi, egen mental helse og vennene mine jeg ikke har hørt fra Ukraina og Gaza. Jeg er bare en person som prøver mitt beste med å støtte vennene mine og holde hodet mitt over vannet med det lille jeg har.
