For mange kan dette framstå som en diskusjon kun om organisering og budsjetter. For oss i Storfjord handler det om noe langt mer og ikke minst viktigere.
Det vil til syvende og sist kunne handle om framtida til Unicare Skibotn, om arbeidsplasser, om et betydelig kompetansemiljø og om et rehabiliteringstilbud som er bygd opp gjennom mange år til beste for pasienter fra hele landsdelen.
Unicare Skibotn er i dag en del av spesialisthelsetjenestens rehabiliteringstilbud og har avtale med Helse Nord RHF innen blant annet hjerte-, lunge- og overvekts rehabilitering.
Det som gjør alt veldig vanskelig å forstå, er at dette skjer samtidig som behovet for rehabilitering øker. Både fagmiljøer, helsemyndigheter og nasjonale planer peker på at flere mennesker vil ha behov for rehabilitering i årene som kommer. Også Riksrevisjonen har pekt på mangler i rehabiliteringstilbudet og behov for forbedringer.
Jeg skulle tro at spørsmålet heller måtte være, hvordan kan kapasiteten styrkes, ikke hvilke tilbud som må reduseres. Jeg sitter igjen med en følelse om, hva kan vi ytterligere trekke fra distriktene til byene, hvor alt skal bli mye bedre og ikke minst billigere.
Gjennom flere tiår har vi i distriktene opplevd at viktige funksjoner flyttes til større byer. Bankvesenet har forlatt distriktene, skattekontor, statlige arbeidsplasser og offentlige tjenester er blitt sentralisert. Hver enkelt beslutning kan virke liten. Summen av dem er imidlertid veldig stor.
På 1960-tallet hadde Norge en politikk som aktivt stimulerte til flytting fra distriktene til sentrale strøk. Mange husker muligens flyttetilskuddene som skulle bidra til å skaffe arbeidskraft til byene og industrisentrene. Den gangen var politikken åpen, tydelig og ikke minst ærlig.
I dag er metodene annerledes, men resultatet kan bli det samme.
Ingen deler lenger ut flyttepenger. I stedet flyttes gradvis arbeidsplassene, kompetansemiljøene og samfunnsfunksjonene. Folk følger mulighetene. Unge etablerer seg der jobbene finnes. Lokalsamfunn mister grunnlag for vekst og utvikling.
Det er derfor saken om Unicare Skibotn og andre rehabiliteringstilbydere meget viktig.
Dette er ikke bare en diskusjon om rehabilitering. Det er en diskusjon om hvilken framtid distriktene i Nord-Norge skal ha. Når velfungerende fagmiljøer utenfor de største byene settes under press, svekker vi samtidig muligheten til å opprettholde bosetting, kompetanse og aktivitet i lokalsamfunnene.
Jeg forventer at Helse Nord kan dokumentere at den kapasiteten de ønsker å bygge opp ved egne sykehus faktisk er på plass før eksisterende tilbud bygges ned. Pasientenes behov må være utgangspunktet for beslutningene, ikke et på forhånd fastsatt innsparingskrav. Med de bygge- og levekostnadene en har i Tromsø, er jeg hellig overbevist om at de tilbudene Unicare og andre leverer i for eksempel Storfjord ikke bare er gode, men også samfunnsøkonomisk helt riktige.
For Storfjord er Unicare ikke et problem som skal løses. Det er en ressurs som en heller må utvikle videre. Kompetansemiljøer som dette bygges opp gjennom flere tiår, men vil svekkes i løpet av kort tid dersom rammevilkårene forsvinner.
Til syvende og sist handler dette om troverdighet i distriktspolitikken. Vi kan ikke samtidig snakke varmt om levende lokalsamfunn og sterke distrikter, mens vi lar arbeidsplasser, kompetanse og viktige samfunnsfunksjoner forsvinne bit for bit.
Vi får til stadighet høre hvor viktig det er for sikkerhet og beredskap at det bor folk i distriktene, spesielt gjelder dette for oss som bor i Troms og Finnmark.
Eller er dette som mye annet kun snakk og ingen handling, noe vi begynner å bli vante til?
På 1960-tallet ga staten flyttetilskudd for å få folk til å flytte fra distriktene til byene. I dag risikerer vi å oppnå det samme ved å flytte arbeidsplassene.
Hvis regjeringen og Helse Nord mener alvor med at hele landet skal tas i bruk, må de vise det i praksis.
Da styrker man institusjoner som Unicare Skibotn. Man bygger dem ikke ned.
