Det blir vist til at bensin kostet rundt 1,06 kroner literen i 1967, mens en nyutdannet lærer tjente rundt 12 kroner timen. Det ga 11,3 liter bensin per brutto arbeidstime.
I dag koster bensinen rundt 27 kroner, og med en lærerlønn på rundt 400 kroner timen får man 14,8 liter.
Så kommer spørsmålet:
«Var det dieselbrøl i 1967? Nei. Var det drivstoffkrise den gangen? Nei.»
Regnestykket kan være riktig. Det er konklusjonen som er feil.
For det første sammenlignes ikke nødvendigvis det samme. Utgangspunktet i 1967 er lønnen til en nyutdannet lærer. Dagens regnestykke bruker rundt 400 kroner timen som «gjennomsnittlig timelønn for en lærer».
Skal vi først sammenligne 1967 med 2026, bør vi i det minste sammenligne en nyutdannet lærer med en nyutdannet lærer – ikke egen begynnerlønn i 1967 med gjennomsnittslønnen til en yrkesgruppe nesten 60 år senere.
Men dette er egentlig bare en detalj. Den grunnleggende feilen er at hele diskusjonen reduseres til: Hvor mange liter bensin kan én brutto arbeidstime kjøpe? Det er ikke det interessante spørsmålet. Det interessante spørsmålet er: Hvor mange liter er du nødt til å kjøpe? Og akkurat der blir forskjellen mellom Nord-Norge og mer sentrale deler av landet ganske tydelig.
Bor du med buss, tog eller T-bane i nærheten og noen kilometer til arbeidsplassen, kan du reagere på høye drivstoffpriser ved å kjøre mindre. Bor du i Nord-Troms eller Finnmark og har flere mil til jobb, er handlingsrommet et annet.
Du kan ikke ta bussen hvis den ikke går. Du kan ikke sykle fem mil til jobb i januar. Og du kan ikke flytte arbeidsplassen nærmere huset fordi bensinen passerer 25 kroner literen. La oss derfor lage et annet regnestykke. En familie som kjører 25 000 kilometer i året med et forbruk på 0,7 liter per mil, bruker 1 750 liter. Ved 27 kroner literen er det: 47 250 kroner i året. Eller nesten:
4 000 kroner i måneden bare i drivstoff. Og dette betales ikke med bruttolønn. Det betales med pengene som faktisk står igjen på kontoen etter skatt. Har familien behov for to biler fordi to voksne skal på jobb i forskjellige retninger, blir regnestykket naturligvis større. Da hjelper det forsvinnende lite at en lærer teoretisk kan kjøpe noen liter mer bensin per brutto arbeidstime enn i 1967.
Men det er fortsatt bare halve historien.
For i Nord-Norge kjøper vi ikke drivstoff bare på bensinstasjonen. Vi kjøper det også i butikken. Mat skal transporteres. Byggevarer skal transporteres. Reservedeler skal transporteres. Håndverkeren må kjøre mellom kundene. Entreprenøren skal flytte folk, maskiner og utstyr. Fisk og andre varer skal transporteres ut. Og avstandene er betydelige. Ta et enkelt eksempel fra transportnæringen: En langtransportbil som kjører 120 000 kilometer i året og bruker fire liter diesel per mil, bruker omtrent 48 000 liter diesel i året.
Én krone høyere dieselpris betyr: 48 000 kroner ekstra per bil. Fem kroner betyr: 240 000 kroner per bil. For 20 slike biler: 4,8 millioner kroner.
Dette er et regneeksempel, ikke et påstått gjennomsnitt for alle lastebiler. Men matematikken illustrerer ganske godt hvorfor dieselprisen betyr noe langt utover hva det koster å fylle privatbilen. Transportøren kan ikke trylle bort kostnaden. Den går inn i fraktprisen. Derfra går den videre til varen. Til slutt står vi alle sammen ved kassa og betaler. Det er også derfor høye drivstoffpriser rammer geografisk skjevt. Hvis hensikten med høyere pris er at folk skal velge bilen bort, må det faktisk finnes noe annet å velge.
For mange i Nord-Norge gjør det ikke det. Og da blir spørsmålet ganske enkelt: Hva skal en person som har fem mil til jobb og ikke har et fungerende kollektivtilbud gjøre når drivstoffet blir dyrere? Svaret er dessverre like enkelt: Betale.
Det er derfor jeg reagerer på argumentet om at vi ikke hadde noe «dieselbrøl» i 1967. Nei, det hadde vi sikkert ikke. Men vi hadde heller ikke dagens avgiftssystem, dagens transportmønster,
dagens arbeidsmarked eller dagens samfunn. At det ikke var protester mot drivstoffprisen for snart 60 år siden er ikke dokumentasjon på at dagens drivstoffpolitikk er god.
Og skal vi først drive med historiske sammenligninger, kan vi finne mange interessante tall. Den brukte VW Bobla kostet ifølge innlegget 8 500 kroner, mens årslønnen var 24 850 kroner. Bilen kostet altså omtrent 34 prosent av en hel brutto årslønn. Betyr det at biler er billige i dag? Selvfølgelig ikke. Det viser bare hvor forsiktig man bør være med å plukke ut én vare, dele den på lønnen og bruke resultatet som fasit på folks økonomi.
Det samme gjelder bensin. For debatten handler ikke om hvorvidt nordmenn i 2026 har høyere kjøpekraft enn i 1967. Det har vi på svært mange områder. Debatten handler om hvem som bærer kostnaden når drivstoff gjøres dyrere som politisk virkemiddel. Der ligger problemet. Den som har T-bane utenfor døra, kan la bilen stå. Den som har fem mil til jobb og ingen buss, kan ikke det. Den ene får et insentiv til å endre adferd. Den andre får bare regningen. Så ja: 11,3 liter i 1967 mot 14,8 liter i dag. Et morsomt regnestykke.
Men det sier forsvinnende lite om hvorvidt 27 kroner literen er en rimelig drivstoffpris i Nord-Norge. Og til spørsmålet: «Var det dieselbrøl i 1967?» Nei. Men det gikk heller ingen T-bane til Nord-Troms den gangen.
Det gjør det fortsatt ikke.
