Og med god grunn. For de som er henvist til å trafikere på kommunale veger, kjenner at det gjør vondt i støtdemperne. Og de kjenner det på pungen, når regninga for reparasjoner som følge av hullete veger kommer og skal betales.
Men sånn er det. Kommunen har rett og slett ikke de pengene som trengs for å opprettholde tjenestetilbudet, og til å vedlikeholde veger og bygninger.
Men kommunen, det er jo vi. Kommunen, og staten, finansierer hovedsakelig drifta ved skatter og avgifter som vi, innbyggerne, betaler. Det er vi som angivelig ikke har de pengene som behøves for ei anstendig drift av kommunen.
Og det er vel, om sant skal sies, ikke heilt sant. Vi blir bare rikere og rikere de fleste, iallfall mange, av oss. Vi har flotte biler, gjerne fleire, mange av oss har flotte båter, vi har snøskutere og ATV-er. Og alskens elektroniske dubbeditter. Vi har råd til ei syden-reise eller to-tre i året. Og antallet bobiler øker dramatisk. Det som før var en amerikansk drøm, er i ferd med å bli allemannseie. Det er over en halv million av dem registrert i Norge i dag. Det vises på vegene.
Det er altså vi som ikke har råd til å bidra med meir til drifta av kommunen. For vi akker og veer oss over skatten. Og avgiftene. Vi vil ikke betale mer. De rikeste av oss rømmer til Sveits for å slippe å bidra.
Ja, det er kanskje sant at staten (det er også vi) sultefôrer kommunene. Og at det finnes sløsing i det offentlige.
Men til tross for det er det kanskje ikke så dumt likevel heller å bidra etter evne med meir til fellesskapet enn å fortsette med uforstandig luksusforbruk.
