Etter hvert etablerte familien seg på gården Fossli i Signaldalen. Gården lå uveisomt til, og skulle man til bilvei, måtte man ro over elva.
På den tida var det vanlig på småbrukene i bygda at man hadde noen kyr og gjerne noen sauer i tillegg. Og ungene på gården lærte seg tidlig å arbeide, og måtte delta i gårdsarbeidet.
Som 18-åring endra tilværelsen for Magne seg dramatisk. En august-ettermiddag i 1943, mens foreldrene var i fjøset og Magne fremdeles ute på høyamarka, kom det en mann til elva på andre sida. Han signaliserte at han ville over, og Magne rodde for å hente han. Mannen fikk vite hvor foreldrene var, og gikk rett bort til fjøset. Da han hadde dratt, fikk Magne vite at mannen hadde informert faren Hans om at tyskerne hadde planlagt å arrestere han, allerede dagen etter. Og at både faren og Magne burde rømme til Sverige, snarest. Årsaken til at faren skulle arresteres, var at han skulle tas som gissel fordi den eldste dattera hans hadde rømt til Sverige. Hvis ikke Magne blei med, kunne de ta ham isteden.
Mannen som kom med beskjeden, var i tysk tjeneste, og fungerte på en måte som dobbeltagent.
Det var bare å pakke det mest nødvendige i ryggsekkene og komme seg av avsted.
I Sverige fikk Magne jobb som traktorkjører på en gård mellom Eskilstuna og Strängnäs. Faren Hans, som var snekkerkyndig, fikk jobb som snekker.
Då Magne blei innkalt til sesjon, viste det seg at han var smitta av tuberkulose. Han blei liggende et halvt år på sjukehus.
Der blei han kjent med en fotograf, og lærte seg både å bruke kamera og mørkeromsarbeid.
Etter krigen gifta Magne seg med Alida, fra ei nabobygd , og etablerte seg etter hvert med egen gård ved siden av familiegården. Det kom etter hvert tre familiemedlemmer til på Fossmo, som gården heter.
Mens Alida hadde hovedansvaret for fjøs og heim, hadde Magne jobb med lastebilen sin året rundt. Det hadde seg slik at far Hans var engasjert i bygginga av Oteren nye skole først på 1950-tallet, og var uten noen som kunne ta nødvendige transportoppdrag i forbindelse med bygginga. Magne fikk beskjed av faren om å kjøpe lastebil. Men pengene var ikke der. Det må det vel bli ei ordning med, meinte faren. Og slik blei det. En Chevrolet blei anskaffa.
Etter det stod oppdragene i kø for den nye lastebileieren. Det var kjøring for Samvirkelaget, for Vassdragsvesenet og andre. Om vinteren blei det gjerne brøyting på kommunale veger, og om somrene var han alltid på oljegrusing et eller annet sted i fylket.
Magne blei tidlig en ihuga MC-entusiast, og har kjørt sykkel i årevis. Han var ute og kjørte så seint som i fjor. Sykkelen er tatt ut i år også, og Magne har iallfall tenkt seg på det nærmeste MC-treffet i sommar, bare ei uke etter 100-årsfeiringa. I stua heime på Fossmo har han en vegg full av pokaler fra utallige MC-treff. Samme hvor han kommer, er han garantert premie for eldste deltaker.
Alle i MC-miljøet man prater med, kan berette om en likanes kar, en kar som har ei løysning på de fleste problemer som måtte oppstå. Som da han måtte ta en kjøre-kompis på slep etter sin sykkel da de skulle rekke ferga fra Bergen til Newcastle.
Eller som da de var på treff i Irland, og skulle på pub om kvelden. Magne med sitt lange hår og skjegg trengte lenger tid på badet til vask og føning enn de andre, og ankom puben litt seinere. Plutselig blei det dørgende stille i puben. Alle så mot døra. Der stod Magne, med utslått hår og viltert skjegg. Santa Claus! var det en som utbrøt, før Magne sine kompiser slo latterdøra på vidt gap.
