Hvordan kan de samme politiske og administrative aktørene håndtere like saker så ulikt, og hvorfor ser vi gang på gang at noen entreprenører møtes med forståelse og ekstra midler – mens andre stoppes, sanksjoneres eller motarbeides?
For en drøy uke siden i avisa Fremtid i Nord påpeker ordføreren i Storfjord at kommunen står i en vanskelig økonomisk situasjon. Han beskriver at vedlikehold av kommunale veier «ikke har vært eksisterende» og at pengeboka rett og slett ikke strekker til. Samtidig mangler veiene i Signaldalen fortsatt store deler av arbeidet som allerede er finansiert. Entreprenøren venter, innbyggerne venter – men prosjektet står stille, uten at kommunestyret har behandlet en stans.
Dette gjør kontrasten enda større når kommunen i en annen sak kan banke gjennom en ekstra million til en totalentreprise der entreprenøren etter kontrakten selv bærer risikoen for masser, kabler, VA-løsning og fundamentering. Alt dette var kjent eller burde vært kjent ved befaring og kalkulasjon.
Det oppleves som to helt forskjellige måter å forvalte fellesskapets penger på.
I den ene saken finnes det altså rom for betydelige tillegg, uten grundig dokumentasjon. I den andre finnes det plutselig ikke midler til å ferdigstille et prosjekt som er både påbegynt og lovet befolkningen gjennom flere år. Det er vanskelig å forstå hvordan dette henger sammen – i alle fall for oss som ser det utenfra.
Når økonomien virkelig er så trang som ordføreren beskriver, burde det være et absolutt minstekrav at kommunen behandler entreprenører konsekvent og rettferdig. Likevel viser praksisen det motsatte.
Dette er ikke en kritikk av enkeltpersoner, men av en utvikling som nå går på tilliten løs. For hver ulogisk prioritering, for hver stoppet prosess og for hvert millionbeløp som forsvinner inn i advokatkostnader eller ekstrabevilgninger, svekkes troen på at de folkevalgte har kontroll.
Mange av oss opplever nå at den berømte tilliten er i ferd med å gå tapt. Ikke nødvendigvis fordi alt gjøres feil, men fordi de store avgjørelsene mangler logikk, likhet og forutsigbarhet.
Når det brukes store summer i en sak, men det samtidig hevdes at midlene ikke strekker til i en annen, forsvinner sammenhengen i kommunens økonomiske prioriteringer. Det er nettopp slike ulogiske forskjeller som får innbyggere til å miste tilliten til at ressursene forvaltes ansvarlig.
Til slutt: Dette er nettopp den typen situasjon som kontrollutvalget er satt til å håndtere. Likebehandling, økonomisk forsvarlighet og lovmessighet er deres kjerneoppgaver. Når slike spørsmål reises år etter år uten synlig respons, mister kontrollutvalget sin funksjon og innbyggerne sin trygghet.
Storfjord trenger ikke mer usikkerhet – kommunen trenger en opprydding i praksis og et kontrollutvalg som faktisk tar tak.
