Som innbygger og skattebetaler i Storfjord har jeg respekt for at kontrollutvalget ikke skal drive partipolitikk. Men når lederen tegner et bilde av et utvalg som nesten ikke kan gjøre noe som helst når kommunestyret har fattet et vedtak, er det etter mitt syn en svært snever lesning av både lov og forskrift.
Et vidt mandat – ikke en ren “regnskapskomité”
Kommuneloven § 23-2 er tydelig på at kontrollutvalget ikke bare skal se på regnskap. Utvalget skal blant annet:
– påse at den økonomiske forvaltningen skjer i samsvar med gjeldende bestemmelser og vedtak
– sørge for at det gjennomføres forvaltningsrevisjon av kommunens virksomhet
Kommunal- og distriktsdepartementet har i tillegg presisert at utgangspunktet er at kontrollutvalget har et vidt mandat til å føre kontroll med kommunens virksomhet.
Det betyr i klartekst: Kontrollutvalget kan velge å undersøke hvordan kommunen praktiserer anbudsreglene, hvordan entreprenører behandles, hvordan tilleggsbevilgninger begrunnes, og hvordan store advokatutgifter oppstår – nettopp for å sikre at innbyggernes penger brukes i tråd med lover og vedtak.
Dette er ikke å “overprøve politiske prioriteringer” – det er å gjøre jobben sin. Velger man å ikke undersøke, velger man altså å ikke gjøre jobben sin.
Forskriften sier nei til politikk – ikke nei til kritikk
Lederen viser til at kontrollutvalget ikke kan overprøve politiske prioriteringer. Det stemmer. Forskrift om kontrollutvalg og revisjon § 1 sier det, og veilederen til forskriften gjentar det.
Men samme veileder sier også noe mer, som er vel så viktig:
Bestemmelsen er ikke en uttømmende regulering av kontrollutvalgets myndighet.
Kontrollutvalget kan gi kritikk av vedtak eller virkninger av vedtak, uten at det er å overprøve politiske prioriteringer.
Kontrollutvalget kan uttale seg dersom kommunestyret har truffet eller er i ferd med å treffe et vedtak som er ulovlig.
Veileder til forskrift om kontrollutvalg og revisjon (pdf)
Med andre ord: Utvalget skal ikke ta stilling til om det er riktig politikk å bruke penger på kirkegård eller vei. Men de kan – og bør – stille spørsmål som:
– Var anbudskonkurransen gjennomført i tråd med anskaffelsesregelverket?
– Er det dokumentasjon som faktisk underbygger krav om millionbeløp i tilleggsbevilgninger?
– Blir lokale entreprenører behandlet likt, eller ser vi et mønster av forskjellsbehandling?
– Har kommunen kjøpt advokattjenester for store beløp uten å følge reglene om konkurranse?
Dette er ikke “politikk”. Det er kontroll.
Når mønsteret roper på forvaltningsrevisjon:
I Storfjord har vi de siste årene sett:
– gjentatte konflikter knyttet til anbud
– KOFA-saker og gebyrer
– stans og usikkerhet i Signaldalen, selv etter politiske vedtak og bevilgninger
– millionbruk på advokater knyttet til disse konfliktene
– ekstra tilleggsbevilgninger til enkelte entreprenører i totalentrepriser – samtidig som andre entreprenører må vente på oppgjør og møter langt strengere praksis
Ingen av oss ber kontrollutvalget om å overta rollen til kommunestyret eller om å vedta nye veiprosjekter eller kirkegårder. Det vi ber om, er at noen ser på helheten:
– Får kommunen faktisk mest mulig igjen for pengene?
– Følges anbudsreglene likt for alle?
– Er advokatbruken faglig og økonomisk forsvarlig?
– Er det behov for å endre rutiner og praksis for å unngå nye KOFA-saker og nye konflikter?
Slike spørsmål er klassiske tema for forvaltningsrevisjon – som kontrollutvalget både kan og skal ta initiativ til.
Kommunestyrets kontrollansvar og kontrollutvalgets rolle, eksempel fra Levanger kommune (pdf)
Kontrollutvalgets rolle tas ikke alvorlig nok
Når lederen av kontrollutvalget svarer at utvalget “ikke kan overprøve politiske vedtak”, men ikke samtidig viser til sitt ansvar for å kontrollere økonomiforvaltning, anskaffelser og likebehandling, oppleves det som om rollen bevisst gjøres mindre enn det loven legger opp til.
Kontrollutvalget er ikke en symbolsk institusjon. Det er kommunestyrets eget uavhengige tilsynsorgan, og et av de viktigste verktøyene for å forebygge uheldige bindinger, inhabilitet og i verste fall korrupsjon.
Når innbyggere år etter år peker på de samme problemene; anbud, grustak, advokatbruk, forskjellsbehandling – og kontrollutvalget svarer med å vise til at de ikke kan overprøve politiske prioriteringer, da svikter kontrollmekanismen i seg selv.
Når kontrollutvalget unnlater å bruke sitt lovpålagte mandat, reduseres innbyggernes muligheter til å ivareta sin rett til innsyn og tilsyn.
Det er ikke slik det burde være i en kommune som ønsker tillit mellom innbyggere og folkevalgte.
Jeg håper derfor at kontrollutvalget tar anledningen til å lese både kommuneloven, forskriften og veilederne (+ presiseringen fra regjeringen) på nytt, og ser at deres ansvar er langt mer enn å vise til at de ikke kan gjøre noe med politiske prioriteringer. Det er nettopp i saker som dette, hvor økonomiske prioriteringer, anbud og likebehandling står på spill, at vi trenger et aktivt og uavhengig kontrollutvalg mest. Spesielt sett i lys av den helmørke budsjett- og økonomiplanen som nylig ble offentliggjort av kommunedirektøren.
Når kontrollutvalgets leder avslutter sitt tilsvar med at han “ikke ønsker å starte noen polemikk”, er det verdt å merke seg hva som faktisk skjer:
– Det er ikke polemikk vi ber om, men svar.
– Det er ikke konflikt vi søker, men åpenhet.
– Kritikken som rettes mot kontrollutvalget og kommunen handler om prosesser, dokumentasjon og forvaltningspraksis – kjerneoppgaver som utvalget etter loven skal føre tilsyn med.
Å omtale dette som polemikk er en avsporing. Det gjør ikke saken mindre alvorlig, og det gir ikke innbyggerne større tillit til at kommunen styres på en måte som tåler innsyn.
Som innbyggere ber vi ikke om at kontrollutvalget skal overta politikken. Vi ber om at de tar kontrollfunksjonen sin på alvor. Hvis kontrollutvalget velger å stå på sidelinjen, er det ikke bare lovverket som svekkes – det er hele grunnlaget for den tilliten et lokaldemokrati er avhengig av.
