Derfor var det en stor seier da tjenesten i 2025 endelig kom inn på statsbudsjettet med en bevilgning på 2,5 millioner kroner – i tillegg til grunnfinansieringen fra Nordisk Ministerråd. Dette gjorde det mulig å styrke tjenesten med flere ansatte, nye lokaler, bil og utstyr. De nye ansatte kom på plass i mai.
At regjeringen nå, bare ett år senere, fjerner tilskuddet fra statsbudsjettet for 2026, er totalt uforståelig. Skal vi virkelig si opp ansatte og bygge ned et tilbud som fungerer godt og hjelper mange? Mitt svar er klart: Nei. Dette kan vi ikke godta, og jeg vil gjøre det jeg kan for å forhindre det. Her håper jeg at også andre partier hjelper oss.
Grensetjenesten har en viktig rolle i å bistå privatpersoner, næringsliv og myndigheter med grenseoverskridende utfordringer. Vi får hele tiden høre fra næringslivets organisasjoner og offentlig sektor at den største utfordringen i hverdagen er rekruttering av arbeidskraft med riktig kompetanse. Rekruttering fra våre naboland har i mange år vært avgjørende for både offentlig sektor og næringslivet, og behovet har bare økt. Det arbeidet grensetjenesten gjør i denne sammenheng er umåtelig viktig for å kunne etterkomme behovet for rekruttering både for privat og offentlig sektor. Jeg trodde virkelig at dette var et arbeide som regjeringen helhjertet fortsatt var enig i og ville støtte. Dette er ett av mange områder tjenesten jobber med.
Skibotn-kontoret håndterer rundt 5000 henvendelser årlig. De hjelper folk som skal flytte, jobbe, studere eller yte tjenester i et annet nordisk land. De kartlegger og rapporterer om utfordringer – som for eksempel at taxi i dag ikke lovlig kan kjøre kunder mellom Norge og Finland. I tillegg ivaretar kontoret det samiske perspektivet, og betjener henvendelser på norsk, finsk og samisk. Dette krever spesialisert kompetanse og gjør driften mer krevende enn ved kontoret i Eidskog, som opererer mellom Sverige og Norge og kun bruker svensk og norsk.
At vi nå står i fare for å måtte sende ut oppsigelsesvarsler ved årsskiftet, mens Eidskog-kontoret får videreført sine midler som før, er vanskelig å forstå – og enda vanskeligere å akseptere. Jeg liker ikke å bruke ordet urettferdig, men dette oppleves som nettopp det.
Tilskuddet til Skibotn kom fra Kommunal- og inkluderingsdepartementet, mens Eidskog har fått støtte fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet i en årrekke. Hvorfor to like tjenester får støtte fra ulike departementer, og hvorfor bare én har fått stabil finansiering over tid, er et spørsmål som fortjener en troverdig forklaring.
Er grensehindringer mellom Sverige og Norge viktigere enn mellom Norge og Finland? Er departementene klar over at vi faktisk har en grense mot Finland? Det er på tide at denne tjenesten får den anerkjennelsen og støtten den fortjener – ikke bare i festtaler, men i praktisk politikk.
