Årets valgkamp ble som ventet preget av personfokus, hvem var eller var ikke statsministerkandidat, taktiske utspill og debatter/ krangel om enkeltsaker og mye, mye mer. Derfor ønsker jeg å stille spørsmålet:
Hvilke viktige saker ble det ikke snakket om?
Kommuneøkonomien – en varslet krise
Over halvparten av landets kommuner går med røde tall. Det er ikke lenger snakk om å kutte i «kjøtt» – nå må vi kutter i bein. Barnehager, eldreomsorg, veier, vedlikehold. og skole står i fare. Kommunene får til stadighet flere og flere oppgaver, felles for alle pålagte nye oppgaver er at samtlige mangler det aller viktigste – nemlig midler/ penger for å utføre det vi blir pålagt.
Hvor var denne debatten i valgkampen? Hvordan skal vi sikre tjenester, velferd og utvikling når økonomien svikter i kommunene?
I distriktene, og da spesielt i små kommuner, er dette ekstra alvorlig. Når inntektene svikter og kostnadene øker, blir det vanskelig å opprettholde et minimum av tilbud. Det trengs en ny og grundig gjennomgang om hvordan vi kan finansierer velferden i framtiden.
Distriktspolitikken – hvor ble det av denne diskusjonen?
Folk flytter fra distriktene. Ikke fordi de vil, men fordi de må. Jobbene er ikke der, bedrifter etablerer seg på større steder, boliger bygges ikke fordi bankenes utlånspolitikk og statlige utlånsregler er det aller største hinder for at dette kan skje. Selv har jeg hørt mange festtaler om «levende bygder», mange nordområdemeldinger, uten at noe har skjedd. Det vi trenger nå er politikk som gjør det mulig å bo og leve i hele landet. Ønsker vi å ta hele landet i bruk, da nytter det ikke med masse festtaler, det er kun konkrete handlinger som nytter.
Hva slags politikk skal møte denne utviklingen? Hvor var visjonene for distriktene i valgkampen? Vi trenger tiltak som stimulerer næringsliv, tilrettelegger for unge familier og gir eldre trygghet. Distriktspolitikk må være mer enn et punkt i partiprogrammene – det må være noe som blir gjennomført og ikke bar et punkt i et program.
Boligbygging – på et historisk lavt nivå
Det er 40 år siden det ble bygd så få boliger i Norge. For unge som vil etablere seg, for eldre som trenger tilpassede boliger, og for kommuner som ønsker vekst – er dette en varslet krise. I distriktene er det ofte ikke lønnsomt for private aktører å bygge, og kommunene har begrenset handlingsrom.
Uten boliger, ingen tilflytting. Uten tilflytting, ingen vekst. Hvorfor ble dette ikke et tema i valgkampen? Vi trenger nye modeller for boligbygging i distriktene – for eksempel, med statlige tiltak, samarbeid med Husbanken og lokale initiativ.
Samferdsel og infrastruktur – særlig i Troms
I nord er avstandene store og behovene enda større. E8 gjennom Skibotndalen, E6 mellom Nordkjosbotn og Hatteng, tunnel Grasnes, jernbanetilknytning fra Finland til Ofotbanen – alt dette er avgjørende for beredskap, næringsliv og bosetting.
Likevel var det stille om dette i valgkampen. Hvor er de langsiktige planene? Hvor er investeringene som kan binde regionene sammen og skape vekst? Infrastruktur er ikke bare asfalt – det er livsnerven i distriktene.
Dette er noen få, av mange viktige punkter det ikke ble snakket mye om. Hva nå?
Valgkampen er over, men virkeligheten forsvinner ikke. Nå er tiden inne for å snakke om det som det ikke ble snakket om – og handle der det trengs mest. For distriktene. For kommunene. For framtida.
Vi trenger politikere som tør å løfte blikket. Som ser hele landet. Som tar ansvar for det som ikke gir flest klikk, men som betyr mest for folk.
Dette er ikke kritikk mot noen partier, kun noen refleksjoner, om viktige saker som det ikke ble snakket om.
